1) Skisse: Det finnes bare èn skisse av øya,
og den er tegnet av Amolphus Pastei, som påstår å ha overlevd et opphold på
den. Skissen viser at innenfor en mengde skjær er øya sirkulær og på omtrent en
kvadratkilometer. Det finnes derimot flere forfalskede skisser av øya, men når
sant skal sies så er vel de like nyttige som den originale.
Øya er derimot
alltid avmerket på kart med respekt for seg selv, fordi den tegner yttergrensen
for hva som er trygt å reise vestover. På gamle kart kalles den Ytterøya, men
nyere kart har tatt med skrivefeilen til Amolphus Pastei, av tributt til ham.
2)
Geografi: Øya er så og si bar for vegetasjon. Den er forblåst og herdet.
Adolphus påstår å ha sådd noen nøtter der og at de begynte å spire, men det er
alt. Det er ifølge Adolphus mulig å unngå de værste vindene.
3) Bosetting:
Kun et samfunn av kvinner bor på Yttertøya. De formerer seg angivelig med unge,
skibbrudne sjømenn som overlever de skarpe skjærene rundt øya, muligens pga
rolige vann etter stormene som er så vanlig så langt vest. Kvinnene på øya er
berømte for sin sang, som angivelig lokker sjømenn til området, og for sin evne
til å forvandle underkroppen til en fiskefinne, slik at de med letthet kan
svømme ut i skjærgården. Kvinnene kalles «skjærer» i bøker om havets vesener.
4)
Styresett: Ifølge Amolphus så råder det et fullstendig anarki på øya. Damene
gjør som de vil, selv om de stort sett beveger seg i grupper eller stimer.
5)
Befolkning: Kun kvinnene er bofaste på øya og de som eventuelt skulle befinne
seg skibbrudne på Yttertøya vil oppleve at det er en ganske hard tilværesle.
Tiden vil stort sett bli brukt til parring, og damene på øya har ikke
forståelsen for at mennene må spise, så de må eventuelt ordne seg selv.
6)Handel
og Produksjon: Ingen reiser frivillig til Yttertøya så det foregår ingen handel
der. Amolphus sa at han hadde klart å benytte en del glassperler og smykker til
å skaffe seg mat og privilegier, så sjømenn som reiser i vesterhavet anbefales
å ha på seg kjeder med billig juggel. Den eneste maten som befinner seg på
øyriket er skjell, krepsedyr og en og annen fisk som befinner seg blandt de
sylskarpe skjærene. Uten evnen til å ta en fiskekropp kan de fleste glemme å få
tak i noe spiselig, og skjærene
7) Historie: Så lenge menneskene har
seilet på det store havet så har man visst om «Ytterøya», som den før ble kalt.
Når sjømennene hørt «skjæresangen» så visste de at de var kommet for langt vest
og nærmet seg Stormhavet og måtte snu. Det er derfor skib i Vesten, i tillegg
til utkikken, har lytterposten, hvis oppgave er å lytte etter «skjæresang».
Siden «skjæresangen» er så forlokkende på unge seilere så må lytterposten bestå
av en yngling som ikke har blitt kjønnsmoden enda.
8) Ferdig kart: Det råder
to skoler innen kartmakerkunsen i Terrustor. Det ene viser verdenen som en
ellipse hvor man må ende opp på Yttertøya så fremt man reiser langt nok vest og
den andre, mindre populære løsningen, hviser at det ikke er kun ett punkt som
er helt i vester, og peker på at det antageligvis er mange slike «Ytterøyer».
9)
Løse ender: For alt vi vet, så kan «Yttertøya» bare være en skrøne eller et
sagn som skal forklare hvorfor man ikke skal reise for langt vest. Ingen har
noensinne reist langt nok vest til å falle utenfor kanten, men sjøfolk påpeker,
med rette, at det nok ikke ville være lett å komme tilbake og fortelle om det.
Det som er et faktum er at det langt vest på Terrustors hav er mange skumle
farvann hvor det ofte er skikkelig uvær. Sagnet om «Yttertøya» forklarer i alle
fall hvorfor sjømenn liker å ikle seg store smykker og hvorfor de fleste skib
har en lyttepost.
Om heltene noensinne skulle befinne seg på øya så...