Yttertøya

1) Skisse: Det finnes bare èn skisse av øya, og den er tegnet av Amolphus Pastei, som påstår å ha overlevd et opphold på den. Skissen viser at innenfor en mengde skjær er øya sirkulær og på omtrent en kvadratkilometer. Det finnes derimot flere forfalskede skisser av øya, men når sant skal sies så er vel de like nyttige som den originale.

Øya er derimot alltid avmerket på kart med respekt for seg selv, fordi den tegner yttergrensen for hva som er trygt å reise vestover. På gamle kart kalles den Ytterøya, men nyere kart har tatt med skrivefeilen til Amolphus Pastei, av tributt til ham.

2) Geografi: Øya er så og si bar for vegetasjon. Den er forblåst og herdet. Adolphus påstår å ha sådd noen nøtter der og at de begynte å spire, men det er alt. Det er ifølge Adolphus mulig å unngå de værste vindene.

3) Bosetting: Kun et samfunn av kvinner bor på Yttertøya. De formerer seg angivelig med unge, skibbrudne sjømenn som overlever de skarpe skjærene rundt øya, muligens pga rolige vann etter stormene som er så vanlig så langt vest. Kvinnene på øya er berømte for sin sang, som angivelig lokker sjømenn til området, og for sin evne til å forvandle underkroppen til en fiskefinne, slik at de med letthet kan svømme ut i skjærgården. Kvinnene kalles «skjærer» i bøker om havets vesener.

4) Styresett: Ifølge Amolphus så råder det et fullstendig anarki på øya. Damene gjør som de vil, selv om de stort sett beveger seg i grupper eller stimer.

5) Befolkning: Kun kvinnene er bofaste på øya og de som eventuelt skulle befinne seg skibbrudne på Yttertøya vil oppleve at det er en ganske hard tilværesle. Tiden vil stort sett bli brukt til parring, og damene på øya har ikke forståelsen for at mennene må spise, så de må eventuelt ordne seg selv.

6)Handel og Produksjon: Ingen reiser frivillig til Yttertøya så det foregår ingen handel der. Amolphus sa at han hadde klart å benytte en del glassperler og smykker til å skaffe seg mat og privilegier, så sjømenn som reiser i vesterhavet anbefales å ha på seg kjeder med billig juggel. Den eneste maten som befinner seg på øyriket er skjell, krepsedyr og en og annen fisk som befinner seg blandt de sylskarpe skjærene. Uten evnen til å ta en fiskekropp kan de fleste glemme å få tak i noe spiselig, og skjærene

7) Historie: Så lenge menneskene har seilet på det store havet så har man visst om «Ytterøya», som den før ble kalt. Når sjømennene hørt «skjæresangen» så visste de at de var kommet for langt vest og nærmet seg Stormhavet og måtte snu. Det er derfor skib i Vesten, i tillegg til utkikken, har lytterposten, hvis oppgave er å lytte etter «skjæresang». Siden «skjæresangen» er så forlokkende på unge seilere så må lytterposten bestå av en yngling som ikke har blitt kjønnsmoden enda.

8) Ferdig kart: Det råder to skoler innen kartmakerkunsen i Terrustor. Det ene viser verdenen som en ellipse hvor man må ende opp på Yttertøya så fremt man reiser langt nok vest og den andre, mindre populære løsningen, hviser at det ikke er kun ett punkt som er helt i vester, og peker på at det antageligvis er mange slike «Ytterøyer».

9) Løse ender: For alt vi vet, så kan «Yttertøya» bare være en skrøne eller et sagn som skal forklare hvorfor man ikke skal reise for langt vest. Ingen har noensinne reist langt nok vest til å falle utenfor kanten, men sjøfolk påpeker, med rette, at det nok ikke ville være lett å komme tilbake og fortelle om det. Det som er et faktum er at det langt vest på Terrustors hav er mange skumle farvann hvor det ofte er skikkelig uvær. Sagnet om «Yttertøya» forklarer i alle fall hvorfor sjømenn liker å ikle seg store smykker og hvorfor de fleste skib har en lyttepost.

Om heltene noensinne skulle befinne seg på øya så...